Devil's Attorney

Devil's Attorney er et turbasert strategispill som først og fremst vil at jeg skal smile mens jeg tenker. Det bygger en lett, teatralsk stemning rundt rettssaker og en advokat med stor selvtillit, og lar meg veksle mellom korte taktiske valg og en fargerik 80-tallsverden. Det passer best når jeg har lyst på et lettbeint spill med litt planlegging, ikke når jeg søker en realistisk rettssimulator eller en tung strategisk utfordring.

Jeg liker særlig at uttrykket og temaet henger sammen: den overdrevne figuren, den retroinspirerte presentasjonen og den komiske tonen peker i samme retning. Det gjør at spillet føles mer som en animert komedie med strategiske avbrekk enn som en alvorlig historie om juss. Den forskjellen er nyttig å vite før du bestemmer deg for om det er din type spill.

Et fargerikt førsteinntrykk

Spillet er laget av Senri Inc og ligger i hjernetrimkategorien, selv om det jeg faktisk gjør, er å ta strategiske valg i turbaserte kamper. Det har en gjennomsnittlig vurdering på 4,8 fra rundt 18 000 vurderinger, og det er installert over 500 000 ganger. Det koster 55 kroner, har PEGI 3-aldersmerking og kom ut 10. oktober 2012. Det er med andre ord et eldre mobilspill, men den tydelige visuelle identiteten gjør at det ikke føles som en anonym samling oppgaver.

Utgangspunktet er Max McMann, en selvsikker advokat som virker mer opptatt av å vinne og leve godt enn av å være et forbilde. Jeg synes den holdningen gir historien en leken drivkraft. Han er ikke en stille, nøytral brikke jeg bare flytter mellom saker; personligheten hans er en del av underholdningen, og den setter forventningen om at møtene i retten skal være underholdende snarere enn realistiske.

Hvis du velger spill ut fra stemning, er dette en god grunn til å prøve det: retropreget er ikke bare pynt på en tilfeldig strategimotor. Den tegnefilmlignende presentasjonen passer til den frekke humoren og den karikerte advokatrollen. Samtidig bør du ikke gå inn med forventning om nøktern rettssaksdrama. Spillet vil heller være kvikt og sprøtt enn troverdig.

En tur tilbake til 80-tallet

Spillet setter deg rett inn i livet til Max McMann, en selvsikker advokat som er like sjarmerende som han er kynisk. Grafikken er herlig retro, med sterke farger og en stil som minner om lørdag morgen-tegnefilmer fra 80-tallet. Det er som å bli transportert tilbake i tid, og det elsker jeg!

En verden med sin egen tone

Den tydelige stilen hjelper også med å gjøre humoren lettere å ta imot. Max er kynisk, men spillet presenterer ham på en så overdrevet måte at jeg opplever ham som en komisk figur, ikke som en modell for hvordan en advokat bør oppføre seg. Dialogene er fulle av sarkasme, og den energiske tonen gjør at jeg gjerne følger med på replikkene i stedet for å trykke meg raskest mulig gjennom dem.

Det er samtidig en smakssak hvor lenge den typen humor treffer. Hvis du liker tørre, spydige kommentarer og en hovedperson som ikke prøver å være sympatisk hele tiden, er det en del av sjarmen. Hvis du foretrekker varme karakterer eller en historie med alvorlig følelsesmessig tyngde, kan Max og den karikerte verdenen bli slitsom. Jeg ville valgt spillet for den rampete tonen, ikke for realistisk drama.

Musikk som holder tempoet oppe

Musikken gir den visuelle stilen en tydelig lydside. Det retroinspirerte soundtracket understreker følelsen av en fargerik TV-komedie, og hjelper spillet med å holde en lett rytme gjennom strategidelene. Jeg opplever at lyd og grafikk trekker i samme retning, slik at rettssakene ikke kjennes løsrevet fra resten av universet.

Tempoet veksler mellom å følge med på situasjonen og å vurdere hvilket valg som er best. Det gjør det naturlig å ta en runde når jeg har et lite ledig øyeblikk, for eksempel mens jeg venter på at middagen skal bli ferdig. Men det er ikke et spill jeg ville startet dersom jeg bare hadde noen sekunder: turbaserte beslutninger fungerer best når jeg får tid til å tenke, og humoren er morsommere når jeg faktisk følger med.

Strategi i korte, konkrete valg

Så, hva handler Devil's Attorney egentlig om? I hovedsak er det et turbasert strategispill, der du må bruke dine advokatferdigheter for å vinne saker og tjene penger. Jo flere saker du vinner, desto mer penger tjener du, som du igjen kan bruke på å oppgradere leiligheten din og ferdighetene dine. Helt ærlig, det er ganske tilfredsstillende å se hvordan leiligheten din utvikler seg etter hvert som du klatrer oppover i hierarkiet.

Det er denne koblingen mellom kampene og fremgangen som gir valgene mer betydning enn et enkelt «vinn eller tap». Penger kan gå tilbake inn i figuren og hjemmet hans, så det lønner seg å tenke på hva slags utvikling du ønsker i stedet for å bruke alt uten plan. Et praktisk råd er å legge merke til hvilke evner du selv bruker mest, og investere i en retning som passer spillestilen din, framfor å spre forbedringene helt tilfeldig.

Ferdighetene er samlet i kategoriene Manipulasjon, Materielle goder og Psyke. De ulike retningene gir forskjellige fordeler i retten, så det er verdt å prøve kombinasjoner og se hva som passer måten du tar beslutninger på. En mer målrettet utvikling kan gjøre progresjonen mer tilfredsstillende; ulempen er at spillere som helst vil låse opp alt jevnt og uten å tenke på prioriteringer, kan oppleve valgene som en ekstra byrde.

Hvem får mest ut av det?

Jeg ville anbefalt spillet til deg som liker turbaserte strategispill, men gjerne vil ha en mer humoristisk og visuelt særpreget ramme enn et vanlig taktisk spill. Det kan også fungere fint for en spiller som vil ha noe å plukke opp mellom andre gjøremål, så lenge du har tid til å følge turene og dialogen. Den lett tilgjengelige presentasjonen gjør det mindre intimiderende enn et komplekst strategispill med lange regler.

En realistisk måte å bruke det på er å spille en sak mens du tar en pause fra studier eller arbeid, og så la mobilen ligge når du må tilbake til det du holdt på med. Da får du en avgrenset dose humor og planlegging uten å måtte sette av en hel kveld. Jeg ville likevel ikke valgt det som bakgrunnsspill mens jeg ser på noe annet: taktiske valg mister litt av poenget hvis jeg klikker videre uten å vurdere dem, og replikkene er en viktig del av opplevelsen.

Sammenlignet med vanlige hjernetrimspill, der opplevelsen ofte dreier seg om å løse én gåte eller forbedre en poengsum, gir dette en tydeligere rolle og en sammenhengende progresjon. Sammenlignet med større strategispill er det derimot mer lettbeint og fokusert på presentasjon og korte valg enn på omfattende planlegging. Hvis du først og fremst vil ha krevende, dyptgående taktikk, finnes det bedre alternativer i den retningen. Hvis du vil ha strategi pakket inn i en tegneserieaktig advokatkomedie, er blandingen her mer særegen.

Små avveininger før du spiller

Den største begrensningen for meg er at den samme overdrevne tonen som gjør spillet minneverdig, også kan bli ensformig dersom du ikke liker sarkasmen. Retrostilen og den komiske hovedpersonen er ikke et nøytralt bakteppe; de fyller mye av opplevelsen. Det er derfor lurt å spørre seg selv om man ønsker å være i dette universet over tid, ikke bare om man liker ideen om å spille advokat.

Det er også et betalt spill, med en pris på 55 kroner, så jeg ville vurdert om kombinasjonen av turbasert strategi, humor og 80-tallsestetikk faktisk frister før jeg kjøper. PEGI 3 gjør aldersmerkingen lav, men den kyniske humoren kan likevel passe bedre for spillere som forstår den spøkefulle tonen enn for dem som forventer et pedagogisk spill om rettssystemet. Det er en karikert komedie, ikke en innføring i juss.

Det er laget for både Android og iOS, og den enkle berøringsstyringen passer godt til formatet. Jeg ville likevel prøvd å spille med lyden på når det passer, fordi musikken er med på å forme stemningen; om du spiller lydløst i et offentlig rom, får du fortsatt strategien, men mister en del av den helhetlige TV-komediefølelsen. Det er en liten, praktisk forskjell som påvirker hvordan spillet oppleves i korte økter.

En stemning som bærer strategien

Det som virkelig skiller seg ut her, er humoren. Dialogene er sprudlende og fulle av sarkasme, noe som gjør at du ofte ler høyt. Jeg må si at Max McMann er en av de mest underholdende karakterene jeg har møtt i et spill på lenge.

En vurdering på 4,8 fra et stort antall spillere tyder på at mange setter pris på helheten, men jeg ville ikke latt popularitet alene avgjøre. Det avgjørende er om du liker kombinasjonen av taktiske turer og en selvgod advokat som lever i en fargerik, retropreget komedie. Det er den blandingen, ikke en realistisk fremstilling av rettssaker, som gir spillet særpreg.

Strategi uten tungvint styring

En viktig del av spillet er å utvikle ferdighetene dine. Du har tre hovedkategorier: Manipulasjon, Materielle goder, og Psyke. Hver kategori gir deg forskjellige fordeler i retten. Jeg fant det spesielt gøy å eksperimentere med forskjellige kombinasjoner for å se hvilke som ga de beste resultatene. Det gir spillet en dybde som holder deg engasjert.

Å mestre strategiene er ikke alltid lett, men det gir en herlig følelse av prestasjon når du endelig klarer det. Det er som å løse en kompleks gåte, og jeg elsker den mentale utfordringen det gir.

Berøringskontrollene er enkle å forstå, men enkel betjening betyr ikke at alle strategivalg er åpenbare. Når en sak går dårlig, ville jeg heller sett på om ferdighetene mine passer måten jeg prøver å spille på enn å behandle hvert nederlag som et tegn på at spillet er tilfeldig. Det er en nyttig forskjell: progresjonen inviterer til å justere utviklingen, ikke bare trykke raskere neste gang.

Lyd, pauser og mobilvaner

Musikken i spillet er en annen høydare. Soundtracket er fullstendig retro og passer perfekt til temaet. Det gir deg virkelig følelsen av å være en del av en 80-talls TV-serie. Jeg finner meg selv nynne med til musikken selv etter at jeg har lagt fra meg mobilen.

Kontrollene er intuitive og enkle å bruke, noe som er viktig for et mobilspill. Jeg har spilt både på Android og iOS, og spillet fungerer sømløst på begge plattformene. Det er alltid en bonus når du kan spille på farten uten tekniske problemer.

Som mobilspill synes jeg det fungerer best når jeg behandler det som en liten aktivitet, ikke som noe jeg må sjekke hele tiden. Det turbaserte formatet passer naturlig til en rolig pause, men det betyr ikke at alle øyeblikk er like gode for spilling: venting med mange avbrytelser gjør det vanskeligere å holde oversikt over valgene. For en mer avslappet opplevelse ville jeg satt meg ned med nok tid til å fullføre en del av spillet uten å bli dratt ut av stemningen.

Min vurdering av helheten

Alt i alt, Devil's Attorney er en perle av et spill. Det kombinerer humor, strategi og nostalgi på en måte som få andre spill klarer. Hvis du liker strategispill med en god porsjon humor og sjarm, vil du definitivt ha glede av dette spillet.

Jeg ville særlig valgt det når jeg ønsker noe med mer personlighet enn en vanlig hjernetrimapp, men uten å gå helt over til et omfattende strategispill. Det har en tydelig egenart, og koblingen mellom saker, ferdigheter og fremgang gir meg en grunn til å fortsette. Samtidig er det ikke et sikkert valg for alle: den spisse humoren, den gamle 80-tallsrammen og den moderate strategiske tyngden må treffe smaken din.

Så, hva venter du på? Last ned Devil's Attorney nå og bli den beste advokaten du kan være! Du vil ikke angre på det.